Norge er en velferdsstat der alle er med og bidrar til fellesskapet, men det betyr at vi alle er med og bærer byrdene om noe ikke fungerer. Vi er alle derfor ansvarlig for å bidra til å endre samfunnet til det beste for alle.

Fra 2002 til 2009 har overføringene til sykehusene økt fra 50 til 100 milliarder kroner. Dette er en formidabel vekst, og skyldes en kombinasjon av at befolkningen har blitt eldre, sykehusene har fått flere oppgaver, og at det er kommet nye og dyrere medisiner og utstyr.
Men samfunnet vil ikke klare å bære den kraftige veksten i sykehuskostnadene, vi er derfor nødt til å tenke nytt.

Det har vi i Arbeiderpartiet gjort gjennom samhandlingsreformen, og oppskriften er like enkel som genial. Det er mye billigere for samfunnet viss vi forebygger sykdom framfor å behandle sykdom. Ta for eksempel et menneske som får diagnosen diabetes, du får resept på insulin fra legen, men ikke særlig mer. Det er faktisk ikke før diabetes utvikler seg til nyresvikt, tap av lemmer og andre alvorlige komplikasjoner at det offentlige setter inn de store ressursene. Slik er gjengangeren for en rekke livsstilsrelaterte sykdommer.

Samhandlingsreformen tar sikte på at det forebyggende arbeidet skal foregå i kommunen, gjennom skolen, såkalte distriktsmedisinske sentre (DMS) og andre arenaer. Det viktige er å lage såkalte lavterskeltilbud som folk lett kan bli med på. Det handler om at det offentlige rett og slett skal drive opplysning og samtidig bidra til å gi folk muligheten til å trene, spise riktig, slutte å røyke osv.

Psykiske lidelser er også noe Samhandlingsreformen tar på alvor, faktisk er det sånn at 80 % av alle dem som legges inn på sykehus med psykiske lidelser aldri har vært i kontakt med det offentlige helsevesen. Derfor er det svært viktig at disse personene får hjelp i tide. Skolehelsetjenesten skal derfor styrkes, og fastlegen skal få mer tid per pasient, slik at man kan sette i gang tiltak på et tidligere tidspunkt.

For å skape gode insentiver for kommunene å gjennomføre reformen så får kommunene 20 % av de pengene som skal gå til å behandle pasienter ved sykehusene. Viss kommunen klarer å bidra til at deres innbyggere legges mindre inn på sykehus vil kommunene få de pengene. Kommunene får nå også betalt for utskrivingsklare pasienter, som de kan legge inn på DMS eller følge opp i hjemmet. Sykehjemmene skal også styrkes med flere leger slik at man i større grad kan følge opp de eldre, og forhindre dyre sykehusinnleggelser.

Mens høyresidens svar på utfordringene i helsevesenet er privatisering, at pasienter med for eksempel nyresvikt kan velge hvilket sykehus de skal behandles på. Er Arbeiderpartiets visjon at diabetes ikke skal føre til nyresvikt, eller at pasienten ikke skal få diabetes i det hele tatt fordi han / hun lever et sunt liv.

04.08.2008

Dette er et svareinnlegg til leder av Nordland Unge Høyre, Daniel Bjarmann Simonsen.
Tidligere innlegg kan du se her:
http://www.ab24.no/default.asp?page=5349,5521&item=38957,1&lang=1

Og bra er det.
Når vi sier at vi skal bekjempe forskjeller, så snakker vi selvsagt om sosiale forskjeller.
Dette vet Bjarmann Simonsen veldig godt, men han velger å gjøre et kortsiktig politisk poeng på at vi ønsker at alle elevene skal være like.
Verken jeg, AUF eller Arbeiderpartiet har noen gang sagt at folk ikke skal være forskjellige.
Tvert i mot, vi er for et stort mangfold i skolen.
Se på oss to for eksempel, selv om vi har gått i den samme offentlige skolen, så mener jeg at fellesskapet skal stå sterkere enn individet.
Jeg ønsker et samfunn hvor alle får den hjelpa de trenger – når de trenger det – uavhengig av lommeboka. Mens du mener at individet bør styre mer enn fellesskapet og at det kommer an på lommeboka om du får den utdanninga eller den hjelpa du trenger.
Arbeiderpartiet er opptatt av å bekjempe sosiale forskjeller i skolen, vi vil at alle skal gå ut av skolen med gode lese og skrivekunnskaper uavhengig av hvor mye tid foreldrene hjelper barna med lekser.
Daniel Bjarmann Simonsen prøver i sitt innlegg å gi enhetsskolen skylden for at elevene i Norge er blant de dårligste i Europa på flere viktige punkter.
Også her bommer han stygt.
Problemet er at verken Unge Høyre eller deres moderparti klarer å se en sammenheng i politikken de førte gjennom fire år, når de satt med ansvaret for landets skolepolitikk.
Når Høyre sultefôret kommunene gikk det utover både skolebygg og antall lærere.
Når Høyre fikk gjennom et frislipp av private skoler gikk det utover de elevene som ikke hadde rike foreldre.
Dette er to klassiske eksempler på Høyrepolitikk som de ikke snakker om.
I de internasjonale undersøkelsene som er gjort, blir det presisert at det den norske skolen har et stort fortrinn fordi alle elevene går i den offentlige skolen. Vi har for store forskjeller innad på skolen og mellom elevene, men liten forskjell fra skole til skole. Dette er det enklere å gjøre noe med, enn om vi hadde et stort innslag av privatskoler.

Jeg skal likevel være den første til å erkjenne at skolen i Norge ikke er god nok på å ta vare på de elevene som er faglig sterke.
Fokuset er ofte på de elevene som sliter.
Dette er også bra, men dessverre går det på bekostning av de som trenger nye utfordringer.
Men her må vi alle ta et kollektivt ansvar.
Med den rød-grønne regjeringen er det nå mulig, innenfor Kunnskapsløftet, å ta fag fra videregående opplæring når du går på ungdomsskolen.
Arbeiderpartiet går til valg på en offensiv skolepolitikk foran valget til høsten.
Man blir ikke gjenvalgt på det man har gjort, men det man skal gjøre.
Vi skal innføre skolemilliarden fra 2010, en ekstra milliard øremerket til å bekjempe frafallet i skoler.
Vi har vedtatt lovfestet rett til lærlingplass. Elever som nå begynner på yrkesfaglig utdanning skal nå slippe å være bekymret for at de ikke får en fullverdig utdanning.
Vi skal innføre 11. måneders studiestøtte gjennom lånekassen. Et ønske fra studentene gjennom flere år blir nå innfridd.

Når det gjelder den nye pc-ordningen vil jeg ikke bruke nevneverdig tid på dette. Saken er vedtatt og det vil vise seg fremover hvordan ordningen fungerer.
Bjarmann velger også nok en gang å ikke kommentere at elevenes egen interesseorganisasjon, EO, faktisk støtter intensjonen i forslaget. Dette registrerer jeg.

Jeg og Bjarmann kommer nok til å ha mange heftige debatter fram mot valget.
Jeg ønsker dem velkommen!
Fredrik Sletbakk
Ungdomskandidat for Arbeiderpartiet ved stortingsvalget.

AUF i Nordland vedtok på sitt årsmøte tidligere i år, en helhetlig politikk angående vegsatsing i Nordland fylke. Vi mener at en må tenke helhetlig når vegprosjekter skal skal planlegges. Det må blant annet tas mer hensyn til næringslivets behov og tilrettelegging for helhetlige transportløsninger som gjør at mye gods kan overføres fra vei til bane og sjø. Vi mener at store prosjekter som angår de mest trafikkerte veiene våre, stamvegnettet, må prioriteres fremfor små kostbare prosjekter som ikke mange nyter godt av. Vi mener at stamvegene i fylket burde oppgraderes til å tilfredsstille de krav som Statens Vegvesen stiller til veier med så høy trafikkbelastning.

Ved å gjennomføre store prosjekter på lange vegstrekninger, vil en kunne få en mer rasjonell utbygging/utbedring, i forhold til det å ta en liten bit nå og da. Derfor ser vi med glede på at regjeringen i nasjonal transportplan har vektlagt nettopp dette momentet.

AUF i Nordland mener at det også fra et miljø-, og kostnadsmessig perspektiv må satses på å utbedre de veiene vi allerede har, framfor å bygge helt nye traseer. En ny vei innebærer et stort inngrep i naturen, noe som er uheldig. Den fører samtidig en økning av ressursene som må brukes på vedlikehold, når man da har to veier. Vi mener også at det i mange tilfeller kan være miljø og kostnadsmessig fordelaktig å bevare fergestrekninger framfor å bygge broer og tunneler som krever store enkeltinvesteringer, betydelige vedlikeholdskostnader og enorme utslipp under byggeprosessen.

Bompenger er et nødvendig middel for sikre finansiering for norske vegutbygginger. Trafikkmengden øker fra år til år, og sett fra et miljømessig synspunkt er dette uheldig. Derfor mener vi at det er helt rimelig at brukerne da må være med på finansieringen av vegprosjekter.
Særlig i de områdene som har en godt utbygd kollektivtrafikk burde bompenger stå for store deler av finansieringen, da dette er et reelt alternativ til bil. Distriktene har ikke denne muligheten og vegutbygginger her burde fortsatt finansieres av staten.

AUF i Nordland mener det er helt urimelig at bompengeselskaper bruker så store deler av inntektene på administrasjon. Vi mener derfor at alle bompengeselskapene burde samles i et stort statlig selskap, som kan drive mer effektivt en dagens system.

Dag André Anderssen
Leder, AUF i Nordland

For at Nord-Norge skal få Staten til å finansiere en fullføring av jernbanen til Kirkenes er det nødvendig for oss i AUF i Nordland å komme med bedre argumenter ovenfor vår egen organisasjon, og lokale og sentrale politikere i Arbeiderpartiet. Senest i høst stemte Landsmøte i AUF ned vår landsdels forslag om fullføring av Nord-Norgebanen. De er meget uheldig da det positive ringvirkningene av en slik utbygging vil gi for miljø, transport og sysselsetting i landsdelen.

En utbygging vil gjøre at store deler av godstransporten overføres fra bane til veg, noe som vil gi store utslippsredaksjoner av klimagasser, redusere belastningen på vegnettet, og forhåpentlig redusere antall trafikkulykker som involverer tungtransport.

En jernbane vil også bidra til å redusere transporttidene i landsdelen, og være et mer rimelig tilbud enn de mange småflyplassene i Nord-Norge som i dag er eneste alternativ.

Ved å bygge Nord-Norgebanen til Kirkenes, og helst videre inn i Russland for å koble seg på det russiske nettet vil kunne åpne opp for helt nye næringsmuligheter for landsdelen. Ved å bygge opp konteiner- og godshavner i Nord-Norge for å frakte ut varer som kommer med tog fra Øst-Kina og Russland, vil Norge kunne bli det nye logistikknutepunktet i Nord-Europa. Med vår naturgitte fordel av isfrie havner vil en ny industri innen, handel, skipsservice og muligens videreforedling av råvarer oppstå, viss vi bare er villig til å satse.

På grunn av den globale oppvarmingen vil trolig nordøstpassasjen bli isfri, deler av året, i tiden framover. Det vil gjøre det mulig for handelsskip fra Øst-Asia å spare tusenvis av kilometer på å reise gjennom denne passasjen til Europa og Østkysten av USA. Da vil Nord-Norge være en naturlig forsyningsbase og stoppested på en slik ferd, for bunkers, service av skipene, og omlasting av gods.

Som en del av byggingen av Nord-Norgebanen burde det investeres betydelig summer for å oppgradere Nordlandsbanen til dobbelspor, elektrifisering og opprettelse av flere godsterminaler og avstikkere. I konsesjonen til bygging av Akersvassdammen, som er en del av Rana Kraftverk, var det skrevet at kraften var ment for industrien og framtidig elektrifisering av Nordlandsbanen, dette er over 50 år siden, det derfor påtide å følge opp Stortingets vedtak.

Viss dere har noen flere gode momenter hvorfor vi skal bygge Nord-Norgebanen; noen flere faktaopplysninger til det jeg allerede har skrevet; eller viss dere er totalt uenig i retorikken eller ikke ønsker bygging av mer jernbane, så kom med deres innspill her, denne debatten har bare så vidt begynt og det er viktig at Nord-Norgebanen kommer på ”banen” slik at det ikke blir bygd hurtigtog i Sør-Norge i stedet.